Jeg hadde vært i Akademiet i 5 år, i det som ble fortalt var et sunt og friskt miljør for å skape seg ett nytt og bedre liv. Jeg var gått fra å være kun klient til å gradvis gjøre mer og mer av diverse administrative oppgaver for å bidra og å hjelpe Espen med utviklingen av sitt firma han hadde startet ikke lenge før jeg ble med i gruppe. Som en av mange prosesser i denne perioden hadde vi snakket om å skaffe et eget kurssted, både for helgekurs men også workshops for addiktologi-utdanning som var startet i Norge. Dette da gjennom firmaet FUN Norge.


Etter å ha sett på en rekke steder vi ikke fant egnede kom vi til Bergveien 33 i Åros sør for Oslo, og et nyoppusset hus i landlige omgivelser. Det var et utrolig fint sted medet stort hus, nybygd garasje, uthus og et lite ekstra nyinnredet hus ute på tomten. 


Vi ble alle ganske så imponerte og lamslåtte over dette flotte stedet og eieren var så absolutt engasjert og fortalte villig om alle endringer og investeringer som var gjort. Og det var ikke en cm noe sted som ikke var enten nyprodusert eller pusset opp da en del av huset var svært gammelt med tømmervegger og så videre. Huset var stort og vi kunne raskt slå fast at ved riktig innredning slik som køyesenger og så videre så kunne vi på alle måter få plass til alle elever på en work-shop og deltakere på et helgekurs. Kjøkkenet var stort nok til produksjon av all mat og i og med at jeg hadde mange års erfaring både fra restaurant-bransjen og også som ferskvaresjef så ble det jo fort fastslått at der hadde jeg en oppgave, i tillegg til alt det andre jeg allerede gjorde og hadde ansvar for.

Økonomi.

Det kom ikke som noen overraskelse vedrørende prisen på dette huset og tomten da jo alt var stort og påkostet. Pris ble presentert og det ble avtalt at dette skulle vi komme tilbake til. 

Vel hjemme igjen på kontoret var det jo på tide med en samtale og diskusjon rundt denne tomten og huset. Og det ble ganske så klart at jeg ble “tilbudt” å ta en del i dette ved å investere. Det var en måte for meg å komme meg videre i prosesser og så videre. Jeg var jo blakk, med en hel del gjeld, noe jeg minnet Andresen på og som han visste fra før. Og ganske så snart så ble jeg tatt inn i “prosesser” hvor det ble lagt frem for meg hvordan jeg kunne for eksempel be mine foreldre om hjelp til å låne disse pengene. Nærmere bestemt 1 200 000,-. For da å kunne investere 1 mill. av disse i huset og de resterende 200 000,- i FUN som da var utdanningen, hvilket jeg også hadde blitt studierektor for. Og alt dette ble lagt frem for meg som et attraktivt “tilbud”, som jeg var heldig at jeg fikk. Fra han som var min terapeut og sjef, og jeg som var en klient som gradvis hadde fått mer og mer oppgaver i administrasjonen men fortsatt var en klient.
Jeg følte meg smigret. 

Det ble da raskt en prosess for meg å reise hjem til mine foreldre, som jeg hadde fått stadig mindre og mindre kontakt med i og med at prosesser ovenfor familien svært ofte ble fremhevet som syke og skadelige for oss som var på Akademiet på grunn av vår avhengighet. Men jeg reiste hjem allikevel, for som ved så mange andre tilfeller og situasjoner så satte jeg Andresen på en pidestall og var opptatt av å blidgjøre han og vise min “takknemlighet”. Og slik ble det. Det var å sette seg i bilen og kjøre jeg til Skarnes, Sør-Odal og legge frem både salgsoppgave til eiendommen på Åros, men også en mer omfattende plan og oversikt over en type forretningsplan som inkluderte huset, utdanningen, grupper og kurs. Blant annet. Dette skulle vise hvordan avdrag på lån skulle kunne betjenes og dermed være sikkert for fremtiden.
Alle disse planene og annet var blitt fremlagt for meg av Espen, som jeg så da fremla for mine foreldre som jeg ville skulle ta dette store lånet slik at jeg kunne investere og sikre min fremtid. Som ny-nykter.
Min mor var ikke uventet svært skeptisk og hadde nok av argumenter for å ikke gjøre dette. Min far derimot var ikke overraskende svært mye mer engasjert og som så mange ganger før syntes han dette var spennende og at det hørtes både kreativt og fornuftig ut. Han hadde gode kontakter i banken så han så med en gang at her kunne han også på en eller annen måte være med som en del av et huskjøp. 

Etter et langt møte hjemme gikk det litt tid, noen dager før jeg fikk en tilbakemelding fra mine foreldre at de kunne fikse dette lånet til meg og at jeg dermed kunne ta del i dette huset og at vi også dermed fikk muligheten til å faktisk gjennomføre dette kjøpet. Man kan vel si at min andel var en form for egenkapital og det som fikk skåla til å vippe mot et kjøp. 

Kjøpet ble gjennomført uten at jeg hadde noen detaljert innvirkning på det. Penger ble overført og kjøpet og hele prosessen var jo et helt åpent tema i miljøet og Akademiet. Og i grupper. Jeg kunne føle meg som en riktig storkar i hele prosessen og også sett og en som fikk være med på noe jeg vanligvis ikke hadde i livet mitt. 

Ved overtakelsen var det jo som ved alle overtakelser veldig mye forskjellig som skulle gjøre av praktiske ting. Ikke minst innkjøp av senger, stoler, pulter og alt mulig annet av praktiske ting. Ikke minst kjøkkenet skulle fylles opp av redskaper og også service og så videre. 

Ingen kontrakt. 

Det ble selvfølgelig innflytting med påfølgende fest (alkoholfri selvfølgelig:) og så var det om å gjøre å få til en praktisk hverdag med alt som skulle organiseres. Det var travelt og mange andre som var klienter på ett eller annet plan bidrog med bæring og annet praktisk arbeid. Det var mye som skulle gjøre. 

Så en dag. En dag jeg kunne merke at Andresen hadde kort lunte og ikke var på noen god side. Noe han for øvrig ofte ikke var. Han ba meg komme i spisestuen for en prat. Han begynte med å snakke om meg og mine prosesser, min ansvarsløshet og om hvordan jeg hadde en gjeld som hang over meg. Og alt dette stemte jo. Men! Der stod vi i et hus. Vi hadde kjøpt og jeg hadde investert 1 million for at vi kunne få kjøpt det. Vi var så og si ferdig flyttet inn og startet virksomheten der i huset. 

Han ser på meg og sier med en ganske så nedlatende tone at: Terje, (som jeg het den gang) som jeg har sakt til deg mange ganger og forsøkt å få deg til å ta ansvar for så ser vi at det har du ikke gjort. Du har kreditorer på nakken og levere usikkert. Slik vil ikke jeg ha det i mitt liv. Det forstår du vel? Jeg kunne ikke annet enn å nikke. Så jeg regner med at du forstår at du ikke kan stå som medeier her ute på Åros? Hæ? Såpass kan du fatte. At på grunn av din ansvarsløshet igjennom de siste 5 år i prosessgrupper og Akademiet kan ikke jeg risikere hele mitt liv ved å involvere deg offentlig i denne eiendommen. Det skjønner du?

Hva skulle jeg si. Jeg hadde absolutt ingenting å stille opp med. Jeg hadde her, som jeg så mange ganger før, stolt på Andresen og blitt med på et opplegg regissert av han. Og i min relasjon til han så sa jeg som vanlig ikke i mot. Hans energi og kraft fylte hele rommet og det var også vitner til det hele. 

Slik at denne kontrakten forblir som til nå stående kun på meg, og så får vi se hva du klarer å ta ansvar for fremover. Ikke sant?

Igjen, jeg kunne ikke annet enn stille nikke og godta alt som ble sakt. Her hadde jeg altså gitt denne mannen, min terapeut og også sjef, 1 200 000,- på ren skjær tillit. Min terapeut. Og jeg skulle ikke stå som eier offentlig og det skulle heller ikke skrives noen kontrakt mellom meg og Andresen. Det ble fortsatt forventet full tillit fra meg til og han om et fremtidig rettferdig oppgjør. 

Dette er kanskje noe av det mest alvorlige som skjedde i min tid på Akademiet, men selve situasjonen og kommunikasjonen var en gjentakende greie gjennom alle mine 10 år i Akademiet. Spesielt de siste 8 årene.