I Norge er det synd. Veldig synd. At Addiktologi er lik Espen Andresen. Andresen er en syk mann. En veldig syk mann. Som har tatt rollen som Norges Addiktolog. Det er så langt fra sannheten som man kan komme. Det å være faglig uenig, mene forskjellige ting og så videre er jo en helt naturlig del av et faglig miljø.

Det å være psykopat og narsissist er noe helt annet.

Og det er dessverre der vi er i dag. Et nytt fagfelt. En ny måte å se og forstå noe proffessionellt innen rusfeltet og generelt behandlingen av mennesker.

Hva ender vi med i Norge? En veldig syk mann som tar eierskap i ett fag som er noe helt annet enn det han selger og utgir.

Jeg falt selv for faget, filosofien og kunnskapen med en gang jeg møtte Andresen i det han var helt i starten av oppbyggingen av sitt firma. Det var noe nytt, noe friskt og noe jeg følte jeg kunne bruke etter veldig mange år i behandling og med min problematikk. Så jeg begynte. Hadde i starten god utbytte av gruppeterapien og kunnskapen jeg fikk. Og jeg fikk masse oppmerksomhet av Andresen. Om jeg uteble fra en gruppe var oppmerksomheten der så det holdt. Og ganske raskt ble mine evner oppdaget og jeg fikk mulighet til å bidra på områder hvor Andresen ikke var spesielt sterk for å bygge opp hans firma. Dette vokste og vokste og jeg har vel ikke egentlig så lett for å sette tiden på hva som skjedde når og hvor.

Men en tid overtok Andresen lokalene til sin far på Sinsen og dette ble pusset opp og så omgjort til lokalet for Addictologi Akademiet. Ting utviklet seg og klientene ble flere og flere og så også gruppene. Andresen ville holde foredrag og spre budskapet og hvem fikk jobben med å både kontakte folk og lage avtalene. Müller. Det ble blant annet ett foredrag for andre terapeuter i Oslo sentrum på en stor scene. Foredraget var klart i hodet på Andresen men det trengtes noe visuelt. Hvem ordna det. Müller.