Bygdesentrum som ble gitt opp.

Det er snart 34 år siden jeg forlot Skarnes og Sør-Odal. Barndomsbygda mi hvor jeg trådde mine første 16 år blant 2 sett med besteforeldre, tanter og onkler, søskenbarn og en hel flokk med venner. Jeg brukte ungdomsklubben som lekeplass og etterhvert en som hadde ansvaret for kiosken! Jeg lærte og sloss på Korsmo og Sør-Odal ungdomsskole. Lekte og gjorde opprør. I det hele tatt, Skærnes ga meg opplevelser på både godt og vondt.

For en tid tilbake var jeg på Skarnes igjen på grunn av at mine foreldre gikk bort og det var en del praktisk som skulle ordnes med. Og det brakte meg ned «memory lane». Og det var trist. Veldig trist. Det er mulig jeg er godt over gjennomsnittet nostalgisk med ønske om å gjenoppleve barndommens storhet, men her er mine opplevelser.

Å kjøre inn til, og igjennom Skarnes sentrum i dag er som å skru tida tilbake 25 år i tid. Store deler av dette samfunnet virker til å ha stått stille. Kroa er mørk og forlatt, som et spøkelseshus. Den gamle ungdomsskolen står som et Tjernobyl i forfall. Igjen-spikra dører og med ugresset kjempende igjennom asfalten. Murpussen flassende. På andre siden av Glomma, det som før var sentrum i en bygd som jeg husker som full av liv er det nå også et preg av forfall, et sted hvor ingen egentlig bryr seg. I hvert fall ikke overordnet. Ting skal være i endring. Alt kan ikke være som før. Utvikling skjer. Men her er det tydelig at svært lite har skjedd. Rema og coop har funnet lokaler å selge mat i. En og annen kebabsjappe og Pizzeria har tatt over eldre lokaler. Parkeringsplasser har tatt over gater uten at noe ser ut til å ha brydd seg om hverken asfalt eller rabatter. Bygdas store nyhet på slutten av ´80 tallet: Parken kjøpesenter har akkurat samme fasade den hadde da. Bare mer slitt og blek. Og den «gærne» sida av jernbanesporet er dominert av en gate som består mest av en samling butikker/bedrifter som det virker som har hatt holdningen: ja her var det jo et ledig gammalt lokale, så her fløtter vi inn. Slitent, grått, ustelt og bare trist. Og her kjører mesteparten av Skarnes sin befolkning igjennom til det største boligfeltet på stedet: Trondbøl. Hvorfor er det ingen som reagerer og ønsker å gjøre noe med dette? Blir man kanskje blind på det man ser hver eneste dag?

For meg var/er det nesten sjokkerende trist å komme tilbake å se hvordan tilstanden faktisk er. Og jeg spør meg: er det ingen som bryr seg? Er det ingen som har et overordnet ansvar i kommunen for hvordan ting ser ut, vedlikeholdes og blir tatt vare på. For det er inntrykket jeg sitter igjen med. Ingen bryr seg.

Nå skjønner jeg godt at lesere tenker: Hvem er du til å kritisere bygda vår. Du som bare dro da du var 16. Nei det kan du si. Og ønsket er ikke å kritisere. Det er bare en observasjon. Og nettopp fordi dette er stedet jeg tråkket mine barndoms år så beveger det meg å se hvordan ståa er, sett utenifra.

Så budskapet er vel egentlig, jeg håper noen bryr seg snart. Mer enn bare om akkurat sin egen lille flekk på dette lappeteppet.

Chris.