Her er en tekst jeg skrev tilbake i Coronatiden. God lesning.

Jeg sitter her og venter på toget. Jeg er ute i god tid. Det brenner lett i ansiktet etter å ha gått en tur ute langs Mjøsas bredder i sterk sensommer sol. Jeg ser en dame stå ved billettautomaten og det er tydelig at der er noe som ikke fungerer. Hun virker oppgitt og gir klart uttrykk for det. Jeg sitter og ser litt forsiktig på henne i ett minutt eller to og det er tydelig at dette får hun ikke til. Skal jeg tilby meg å hjelpe? Eller skal jeg la vær. Stasjonen er ganske stille, kun et par andre som også sitter og venter.

– Trenger du litt hjelp? spør jeg. Hun snur seg raskt mot meg og sier: – ja kan du det er du snill? Jeg reiser meg opp og går rolig mot henne mens jeg sier at det er ikke sikkert jeg får det til heller, men at jeg kan forsøke. Jeg stiller meg på god avstand, litt på skrå bak henne og ser på mens hun litt frenetisk forsøker trykke på skjermen samtidig som hun forklarer meg hva hun forsøker å få til. Hun skal ha en billett fra Lillehammer til Koppang en drøy uke frem i tid. Hun må komme seg hjem etter et venninnetreff hun gleder seg til. Jeg ser på skjermen og ser hva som må til og forklarer henne så rolig jeg kan hvor hun skal trykke og hva hun må gjøre. Men det er noe som ikke stemmer.

Prisen blir 3 ganger så høy som normalt. Et øyeblikk sier jeg og går mot bagen min og tar opp mac’en. Logger meg inn på Vy.no og søker opp reisen der. Ah, det er fullt på ønskede avganger. Hun må ta et senere tog. Tilbake ved automaten går vi sammen igjennom prosessen som jo for noen og enhver innebærer en utfordring med alle dets knapper og antall trykk som må til for å faktisk få ønsket resultat. Etter en liten stund er vi i mål og hun kan betale med kortet sitt. Mens hun takker og takker, går jeg tilbake til plassen min. Jeg sier: – det var da så lite. Så kommer hun og setter seg ved siden av meg, i behørig anbefalt avstand og puster lettet ut. – Så hyggelig med venninnetreff da, sier jeg. – Ja vet du hva jeg gleder meg sånn. Og nå er jo hjemturen i orden også.

Derifra og de neste 20 minuttene sitter vi der to helt ukjente mennesker med 20-30 års aldersforskjell og snakker om løst og fast. Erfaringer med helsevesenet, det viser seg at vi har begge vært i Hamar for å benytte oss av sykehusets tjenester. Og dermed blir ventetiden fylt med noe svært hyggelig, 2 ukjente mennesker i mellom. Tenk på det. En vitamininnsprøytning og påfyll av energi som kom til bare på grunn av at teknologien av og til kan være litt vanskelig å overkomme. Så takk til VY sine noe kronglete billettautomater for at jeg fikk mulighet til denne lille menneskelige interaksjonen denne dagen.

Det er med et smil at jeg reiser meg og takker for samtalen og ønsker henne en god tur hjem og ikke minst et strålende venninnetreff når den tid kommer. Toget siger inn på stasjonen, jeg plasserer munnbindet over nese og munn og går ombord. Setter meg ned og ser Hamar og Mjøsa sakte gli forbi utenfor vinduet og etterhvert preges utsikten av høstgule åkre klare for innhøsting. Takk for meg Hamar for denne gang. Det har vært en kort men veldig fin tur på alle måter. Oslo, her kommer jeg.

Chris.